Uko

Aksistensialismen © 2015 Alpha
Artikkelen bygger på Metafysikk

Utenfor Kroppen Opplevelser



Last ned skriftlig dokument i pdf om Kari sin opplevelse eller klikk bilder under for å spille av filmer




Denne artikkel baserer seg på vitenskapelige anerkjente opplevelser av nær døden opplevelser som ikke kan forklares som hallusinasjoner eller drømmer da de oppleves mer virkelig enn den fysiske virkeligheten og aldri inneholder opplevelse av teknologi fra denne (biler, veier, mobiltelefoner, vanlige hus) som omtrent samtlige andre opplevelser til mennesker, og har elementer som er uavhengig av kultur, alder og kjønn. Endel av dette omtales f.eks. i boken Evidence of the Afterlife: The Science of Near-Death Experiences skrevet av Jeffrey Long og Paul Perry. (Kindle versjonen kan leses i vanlig nettleser)

International Association for Near-Death Studies (IANDS) har mange omtaler av nær døden historier og blant annet en oversikt over viktige vitenskapelige studier.

near-death.com har mange omtaler av nær døden opplevelser, beviser og blant annet oversikten over felles elementer som er funnet i nær døden opplevelser og en FAQ som gir svaret på de vanligste spørsmål.

nderf.org er en nettside der brukere selv kan laste opp sine egne fortellinger om nær døden opplevelser. Den har en fin oversikt over bemerkelseverdige og uvanlige nær døden opplevelser og en FAQ



Utenfor kroppen opplevelser - UKO (engelsk: OBE for Outside Body Experiences) handler om dimensjoner / universer som naturvitenskapen ikke har tilgang til, fordi disse instrumenter er fysiske og derfor er begrenset til å registrere det fysiske. Vår bevissthet har ingen slik begrensning og kan ha opplevelser som er umulig å forklare fysisk. Bare det å forklare bevissthet er teoretisk umulig med bruk av fysikk fordi denne er matematisk og f.eks. farger er ingen størrelser som kan forklares med tall men må oppleves av et bevisst vesen. Det er ingen uenighet i vitenskapen om at bevisste vesener opplever langt mer enn den fysiske verden, der drømmer er mest vanlig. Men de har også opplevelser som omtales i filosofi som de åndelige plan (ofte omtalt som astralplan) og som i hovedsak kan inndeles i NDO (nær døden opplevelser) og UKO (utenfor kroppen opplevelser).

Drømmer
Drømmer skapes av underbevisstheten med å hente informasjon fra underbevissthetens bakenforliggende system som genererer drømmeverdenen ovenfor vår bevissthet. Det er ulike teorier om hvor denne informasjonen hentes fra, men ens egen hukommelse er åpenbart den viktigste kilden. Drømmeinnholdet fungerer slik at om en observerer en ting ute i landskapet, deretter noe annet og så samme ting igjen vil den ofte ha forandret seg til noe annet. I drømme fungerer underbevisstheten som en filmprojektor som viser fram en uklar film som endrer innhold tilfeldig på en monoskjerm uten dybde og den oppleves flat og uten dybde-oppfattelse (stereo) slik som i våken tilstand, fordi den er bare automatiske forestillinger uten presis dybdeinformasjon.

Dersom en i drømme begynner å tenke for mye vil viljen ta over kontrollen over forestillinger og drømmen stopper opp etter kort tid og en våkner. En kan også gi instruksjonen "stopp drøm" dersom en er klar over at en drømmer mens en gjør det, og den effektive måten å oppnå dette på er å spille en stemme på f.eks. mobiltelefonen som en gang i timen spiller av en lyd som spør "Drømmer du?" og en gjør en sjekk om en sover og dermed lærer seg opp til ofte å sjekke dette slik at det blir et mønster som lettere kan gjentas i drømme. En kan også dersom en ikke våkner av det forsøke å spille av en slik stemme men med lavere volum mens en sover slik at en kan sjekke om en drømmer mens en drømmer. Det er laget elektroniske instrumenter som kan gi andre signaler om dette som kan bestilles på internet. Å gi instruks om at drømmen skal stoppe kan være den mest effektive måten å initiere en UKO, og sekundært kan den utløses dersom en tilfeldigvis opplever innhold fra drømmer men uten selv å oppleve å være del av drømmen. I overgangen mellom søvn og våken tilstand er det mange som opplever det noen vil kalle "søvnparalyse" som er en form for trance der både senter i hjernen for fysisk sansing og drømmeinnhold oppstår samtidig, der drømmeinnhold ofte skapes av frykt som f.eks. drømmedemoner. Disse er et vitenskapelig fakta at mange opplever og som noen kan bekjempe med å sende dem gode tanker og ikke negative (som nesten alle gjør) da dette bidrar til mer frykt og at de manifisteres enda tydeligere som selvoppfyllende profeti siden de skapes av forestillinger. Sunnere mat, mindre bruk av russtoffer som ødelegger søvn, mer søvn, unngå å sove på ryggen og med hodet veldig nær nær sterke elektriske felt (kan være skjult i vegger), og at en unngår å se på voldelige filmer (og dataspill) vil for noen kunne bidra til at slike søvnproblemer reduseres. Troende kan også senke frykten med å be til Gud og dermed redusere problemet. Det som øker dette problemet i samfunnet er at det ofte fra flere antivitenskapelige miljøer er tabu å diskutere seriøst. I denne tilstand klarer en ikke å bevege den fysiske kroppen. Det kan virke som at deler av en annen form for kropp delvis (først og fremst med armene) eller helt kan beveges isteden, og endog forlate den fysiske kroppen og utløse en UAKO (ut av kroppen opplevelse) som i prinsippet gir liknende opplevelser som andre typer UKO. Siden det er typisk at en UKO ikke har bevisste vesner en møter på er det mye som tyder på at en UKO som har opplevelser med samme landskaper som i en drøm faktisk er direkte tilgang til det bakenforliggende systemet i en drøm uten at det omgjøres til diffuse mono forestillinger som filtreres via fysiske hjernen..

UKO
I utenfor kroppen opplevelser får en ny kropp som i noen tilfeller (men ikke alle) er en såkalt astralkropp, og det er reiser med denne til andre verdener en snakker om med såkalte astral projeksjoner. Denne kroppen er elastisk og oppleves som delvis gjennomsiktig og likner på den fysiske kroppen, samt ofte sender ut et svakt blåaktig lys rundt seg. UKO oppleves i stereo og ofte kan være like virkelig som den fysiske verden, med unntak av at en har en kropp som i flere tilfeller er nærmest vektløs og en kan med å tenke tanken fly som i drømmer. Siden UKO ikke er en drøm kan den ikke stoppes med å tenke "stopp drømmen", men en trenger ifølge mange som har prøvd det ikke mer enn å tenke at en skal tilbake til den fysiske kroppen for at det skjer umiddelbart og en våkner opp. Innholdet i en UKO som en selv med tankene ikke har skapt er fullstendig upåvirkelig av ens vilje og en kan i mange tilfeller (ikke alle) ikke røre noen objekter der men vil gå gjennom dem som om de var luft om en prøvde. UKO innholdet fungerer slik at om en observerer en ting ute i landskapet, deretter noe annet og så samme ting igjen vil den i motsetning til drømmer ikke ha forandret seg til noe annet. Det er derimot rapportert av mange som har prøvd at en kan skape objekter med tankene men de har en tendens til å "smelte" og forsvinne om en fokuserer direkte på dem og det kan skyldes at en bevisst prøver å ta over kontrollen fra den perfekte skapelsen av objektet en ga underbevisstheten og selv prøver å forme objektets utseende med tankene noe som garantert er uklart og diffust.

Underbevisstheten
Alle mennesker har tilgang til en form for datamaskin som lynraskt beregner f.eks. hva en skal føle på grunnlag av tidligere valg. Denne datamaskinen kalles ofte for underbevisstheten, fordi den opererer utenfor vår bevissthet selv om den programmeres på grunnlag av tidligere tanker og opplevelser. F.eks. hvis en har vurdert noe som farlig blir en automatisk redd for dette om en er i situasjon der en kan bli utsatt for dette. Hvis en har trenet seg opp til å snakke et språk så gjør en det automatisk uten å måtte tenke over riktig grammatikk. I UKO er det viktig å vite hvordan en programmerer underbevisstheten sin for å få kontroll over disse, for det er også underbevisstheten som skaper drømmene. Dette er noe av det beste eksempel på hvordan alle direkte kan observere hva denne "datamaskinen" er i stand til å utføre. Hvor underbevisstheten finnes og hva den er laget av er metafysisk anliggende og behandles ikke under teoriene om UKO, hvor ens oppgave først og fremst er å observere og øve seg opp til teknikker for å få åndelige opplevelser. Forklaringer kan være mange avhengig av hvilken filosofi en bygger på, men hva mennesker faktisk opplever er det liten seriøs uenighet om.

Dimensjoner
En dimensjon i teoriene om UKO er en egen verden der alt er ordnet etter et system som i vår fysiske verden. Alle disse har egne "naturlover". Med matematikk kan en beskrive størrelser i dimensjoner med såkalte matriser som er oppstilling av tall radvis og kolonnevis. I matematikken har en også koordinatsystemer hvor en kan skrive inn tall på en posisjon langs X aksen (dette beskriver en dimensjon). Legger en til to akser til får en beskrivelse av 3 dimensjoner som er egnet for å beskrive posisjoner i rommet og hvor ting befinner seg der. En kan også legge til en 4 de dimensjon for hukommelse over alt som har hendt før i tiden en tidsdimensjon. Så kan en legge til en rekke dimensjoner, ja så mange en har bruk for alt ettersom en mener eksisterer eller ønsker å skape.

Ikkefysiske dimensjoner er ikke lette å forstå, og aller minst hvordan en skal komme i kontakt med dem. Det er svært lett å misforstå hva en opplever i disse, og også hva andre forteller om dem. De er ikke i vårt univers, og har ingen plassering i forhold til vårt heller, fordi plassering har bare relevans innenfor samme dimensjon.

Den astrale dimensjon (verden)
Teorien om astrale dimensjoner og hvordan navigere i dem er bygget på teorier til Robert Bruce og hans nettside astraldynamics.com.

Astraldimensjonen er den som er nærmest vår egen fysiske dimensjon (det vi beskriver som vårt univers). Noen mener den bare finnes som funksjon av den fysiske hjernen, andre mener den ikke finnes i universet vårt i det hele tatt men en annen virkelig dimensjon. I likhet med drømmer inneholder ikke disse dimensjoner fysiske objekter, men ting hentet fra menneskers bevissthet som deres tanker, hukommelse, fantasier, drømmer osv.

Et nytt objekt i den virkelige verden vil etterhvert havne som kopi i den astrale dimensjonen etter et system som minner mye om hvordan minnet i datamaskiner fungerer. De data som brukes mest vil bli lagret i høye deler av hukommelsen. De som blir brukt litt mindre blir lagret under de andre igjen osv. På den måten får en rekke nivåer over og under hverandre som kalles buffernivåer. I en datamaskin bruker en dette for fort å finne igjen viktig informasjon. Astralplanene har en liknende mekanisme hvor målet også er å finne igjen viktig informasjon hurtig, men denne gangen av et bevisst vesen. Det alle mennesker tenker på kommer først inn i de laveste deler av astraldimensjonene, og etterhvert stiger opp til høyere nivåer etterhvert som flere tenker på det samme. De laveste nivåene av astraldimensjonen ligger nærmest vår fysiske verden og her er de minst viktige data som fort går ut igjen og veldig lett forsvinne. Det samme skjer i de laveste nivåer av bufferen til en datamaskin.

Astral syn
I den fysiske kroppen har vi bare 220 grader synsfelt, dvs. vi kan bare se foran oss men ikke foran, bak, over og under samtidig. I astralplanene har en astralkropp som har 360 graders syn og kan se alle sider samtidig. Når en projiserer (beveger seg over til en annen dimensjon) ut av kroppen har en ofte en uvane å fokusere bare en vei fordi en er vant til at bare dette er mulig i den fysiske kroppen. Dette kan være mildt sagt frustrerende i begynnelsen å kunne fokusere i hvilken som helst retning en måtte ønske uten å snu seg.

Astral kroppen har ingen fysiske organer av noe slag og derfor ingen fysiske hindringer heller. Gravitasjonskraften eller noen andre fysiske krefter virker ikke på denne kroppen. Det er ikke noe som heter opp og ned, bak eller front mer. Dette er ting som en har lært å tolke og tenke ut fra pga. den fysiske kroppens begrensninger.

Det er viktig å forstå dette 360 graders kulesynet hvis en skal utvikle kompetanse for å mestre de astrale plan. Kulesyn vil ofte få en til å tro at en er i en speilvendt verden. I en utenfor kroppen opplevelse nær den fysiske dimensjon kan dette føre til store problemer med å tolke hva en oppfatter. F.eks. kan en risikere å oppfatte huset en bor i speilvendt om en fokuserer bakover. Dette fordi en mister sin vanlige måte å oppfatte ting på mens en projiseres.

Hvis en da ikke er klar over at en har gjort dette (fungerer som å se ting i et speil bak seg), så vil en tolke ting feilaktig. Poenget er at hvis en ønsker å se bak seg i den astrale dimensjon så trenger en ikke snu seg rundt. En bare tenker på å fokusere akkurat den vei en måtte ønske, og da er det viktig at en har klarhet i hvor en egentlig ser. Årsaken til at det en ser bak seg blir speilvendt er at det foregår ingen rotasjon når en fokuserer bakover. Fokusering en annen vei er ikke det samme som å snu seg rundt nemlig. For å snu seg rundt må en vende astralkroppen rundt akkurat som den fysiske kroppen.

Om en ikke klarer å tolke speilvendingen, kan underbevisstheten prøve å korrigere med å vende det en sanser eller deler av det (ikke i fysisk forstand av å sanse) på en måte som gjør at en klarer å tolke det. Dette blir lettere å forstå enn å prøve å tolke speilvending. Det en ikke mestrer å forstå blir altså prøvd oversatt til en form som er lettere å tolke for den utrente. Men da har en mildt sagt problem med å vende det tilbake igjen om en skulle få behov for det siden denne delen er automatisert og en enda ikke kjenner metoden for å speilvende med vilje. En kan anta at dette gjøres ut fra de evner og forståelse en har. De som ikke klarer å tolke speilvending får den automatisk korrigert til å tilpasses deres evner. De som klarer å tolke dette kan fortsette på den måten. Det hele er et spørsmål om trening.

Hvis en forstår kulesyn og fokuserer bakover og dermed lar synsfeltet blir reversert, er det ikke lenger noe problem. En vil da ikke gå rundt og tro en er i en rar speildimensjon, men tolke ting korrekt og ignorere at ting er akkurat slik de oppfattes, men må tolkes hele tiden på en annen måte.

Alt en ser i den astrale dimensjon er direkte oppfattet av sjelen. Det er enkel sak for underbevisstheten å vri, vende og reversere alt eller deler av innholdet i bevisstheten i en slik situasjon.

Kreativ visualiseringskraft
Underbevisstheten har ekstremt større kraft til visualisering enn ting som er styrt av tankene. Det blir som å sammenlikne en superdatamaskin med en enkel kalkulator på en klokke. I den astrale dimensjonen i en bevisst projeksjon eller klar drøm (lucid dream), kan forskjellen på det som er styrt av tankene og det som er styrt av underbevisstheten være vanskelig å forstå. I den fysiske kroppen er underbevisstheten satt i stor grad ut av spill og erstattet med den fysiske kroppens kjemiske reaksjoner. Derfor er menneskets evner i den fysiske tilstanden elendige og nesten ikke-eksisterende. Men all den kreative kraften til underbevisstheten blir utløst i en projisert tilstand utenfor kroppen. Kombinasjonen av denne enorme kraften og ens vane av frontsyn (ikke kulesyn), skaper en såkalt Alice i eventyrland effekt.

Hvis en legger sammen underbevissthetens enorme kreative krefter (som også lager alle drømmene en har) + den svake kreative kraften til ens egne forestiller + tilgangen til astral planenes innhold + kulesyn + høyre og venstre speilvending så har en den totale frustrasjon i utgangspunktet der alt virker fryktelig rart og ikke slik det skal være.

Alice i eventyrland effekten
Anta en projiserer ens astrale kropp og ser rundt i rommet. Alt ser normalt ut, men plutselig ser det ut som om døren er på feil vegg! Mens en har sett seg rundt, så har en sett denne døren med å fokusere bakover, og blandet sammen med det naturlige venstre-høyre perspektiv i en fysisk kropp slik at en tror døren er foran seg. Alt ser normalt ut i rommet, men bakover er ting speilvendt. Hvis en samtidig ikke tolker dette riktig kan dette påvirke underbevisstheten til å skape en dør der en trodde det var en dør, men tolket feil. pga. kulesynet. Problemet er at når døren først er laget forsvinner den ikke igjen fordi en er vant til å tenke slik at dører ikke vanligvis forsvinner av seg selv. En må hele tiden huske på at underbevisstheten prøver å konstruere ting ut fra slik en er vant og trent seg opp til å tenke.

Når en så snur seg til der døren virkelig skal være, så vil den naturligvis være der. Men nå har en plutselig fått to dører isteden for bare en. Hvis en går gjennom den virkelige døren vil en finne huset slik det skal være. Men hvis en går gjennom den gale døren, vil en finne noe helt annet. Vanligvis er det en korridor eller passasje som leder til en annen del av huset en heller ikke har. Hvis en går gjennom denne døren er en i eventyrland der alt er mulig. Hva en egentlig da har gjort er å gå inn i den astrale dimensjonen via et ukontrollert objekt via denne døren en ikke har, men nå har allikevel. Med en gang underbevisstheten begynner å skape det som er på den andre siden av denne døren, vil den fortsetter å gjøre det etter beste kreative kraft basert på hva som ligger på ukjente steder i astralplanene. Alt som har med virkeligheten å gjøre er da helt borte vekk.

Det er mange måter denne Alice effekten kan skje i løpet av en projeksjon. Det har blitt observert av mange som projiserer, at noen ganger mens en gjør det så mister en kontrollen fullstendig. Objekter dukker opp, blir borte og alt begynner å se litt rart ut. Dette skyldes først og fremst at underbevissthetens kreative krefter blir utløst for fulle og gjøre det vanskelig for den som projiserer å orientere seg om hva som skjer og hvor denne befinner seg.

For å unngå disse problemene kan en konsentrere seg om hva en gjør mens en projiserer, og ikke la tankene vandre for mye vekk fra hvordan ting virkelig er. Speilvendingproblemet kan minimaliseres hvis en konsentrerer seg om å fokusere fremover mens en projiserer, dvs. en bør prøve å fokusere i en retning hele tiden. Når en snur seg bør en følge hele rommet rundt, så en slipper å endre fokuseringsretning isteden. Dette er det første en må lære hva navigering gjelder i astralplanene. Astralplanene er krevende, og det er ikke et sted en bare kan la tankene flyte uten å tenke over hva en gjør.

Den enorme kreative kraften til underbevisstheten kan på den andre siden bli brukt på en fornuftig måte, og kan få enorm verdi hvis en vet hvordan bruke den. Dette emnet blir behandlet i kapittelet om Virtuelle Virkelighets projeksjoner.

Den astrale form for bevegelse
Mange mennesker har bevegelses problemer i deres første projeksjoner. Noe så enkelt som å bevege seg til den andre kanten av rommet kan være en stor prestasjon. Denne mangelen på kontroll er rett og slett fordi astral bevegelse er ukjent for en, da f.eks. gravitasjonskrefter er null. Det er viktig å merke seg at bevegelse er gjort med viljen og ikke muskler, selv om en har en astral kropp. Den astrale kroppen har nemlig ingen muskler, så en må lære å bevege seg på nytt ut fra ren viljekraft.

Å lære å fly
En lærer å fly på samme måte som en lærte å bevege seg med kroppen - dvs. bruke viljen. I begynnelsen kan en oppleve at noe som likner på tyngdekraft, men bare mye mindre (kanskje en femtedel av normalt), virker inn på ens astrale kropp. Det typiske er at en her befinner seg i luften og daler sakte ned mot bakken. Mange utenfor kroppen opplevelser begynner nettopp på den måten at en er 1-2 meter over bakken. Dette skyldes delvis at en har den forestillingen om at det er en kraft som trekker en ned mot jorda, samt at en er usikker over å sveve oppe i lufta og derfor har et ønske om å komme ned på jorda. For å unngå dette må en overbevise seg selv om at det ikke finnes noen tyngdekraft når en projiserer, og at det er ufarlig å fly. Deretter går det greit å fly uten noen som helst problemer.

Telportasjon (reise på null tid)
Det er mange som hevder at ved å visualisere for seg et bestemt sted, så kan en projisere seg dit på null tid, dvs. teleportere seg dit. Problemet med en slik metode er at en vanligvis projiserer seg til et sted som er skapt av ens underbevissthet på samme måte som en drøm dannes, og derfor kan det en opplever avvike sterkt fra hvordan stedet faktisk er. En kan også havne i andre tidsperioder (spesielt fortiden).

En mer pålitelig metode er å følge overflaten av jorden. Selv dette er vrient da det lett blir Alice effekt mens en reiser. Om en mister konsentrasjonen en eneste gang vil en havne i et drømmelandskap. En reise i sanntid krever sterk mental kontroll. Et annet problem med avstander som er veldig store er at det er nesten umulig å navigere seg fram fordi en må opp i så høye hastigheter at det er umulig å oppfatte hva som skjer rundt seg. For å klare å reise lengre avstander må en kjenne til geografien på veien godt ut fra kart og merker på landjorda.

UAKO - Ut Av Kroppen Opplevelser
UAKO (engelsk: OOBE for Out Of Body Experiences) er en sanntids projeksjon nær den fysiske verden der en beveger seg ut av den fysiske kroppen, og ikke bare plutselig er i en annen verden og tid. Med sanntid betyr at tiden er synkronisert med den fysiske verden. Dette skjer ofte i startfasen av en NDO (nær døden opplevelse), der en sjel blir frakoblet kroppen som resultat av en alvorlig ulykke eller annen ekstrem påkjenning på kroppen. Det er svært viktig for de som opplever dette å vite at i en UKO kan en lett bare med tanken på noe negativt havne et sted som oppleves negativt selv om dette veldig sjelden skjer. Samtlige som har opplevd dette i forhindelse med en nær døden opplevelse og ikke bare vanlig UKO forteller at de når som helst kan påkalle hjelp fra Gud eller rett og slett "lyset" som er en portal der en kan reise til andre verdener. Den første boken som tok for seg slike negative opplevelser der noen få av disse var helvetesaktige var Dancing Past the Dark - Distressing Near-Death Experiences av Nancy Evans Bush som ikke er hvem som helst men som når boken ble gitt ut var President Emerita of the International Association for Near-Death Studies. Ifølge denne boken er det helt tilfeldig hva disse opplevelsene inneholder, der noen av dem kan være helvetesaktige. Det er opp til 20% som opplever slikt og helt tilfeldig hvem som opplever dette, uten at det er påvist noen som helst sammenheng mellom en persons moral og negative opplevelser. Flere personer som har hatt slike negative opplevelser en gang kan senere i en UKO ha en postitiv opplevelse.

UAKO ere (de som har UAKO) kan ifølge noen av dem være bevisst ting som skjer i den virkelige verden i sanntid, som f.eks. hva folk snakker om og hva som skjer i rommet de er i. I mange tilfeller er disse opplevelser presist rapportert av personen etter at denne har returnert til kroppen etter at en tilsynelatende var bevisstløs (men i virkeligheten var utenfor kroppen). Det er to hovedårsaker til en UAKO. Den ene er at kroppen er nær døden, eller tilsynelatende er det ifølge underbevissthetens beregninger.

For å være helt teknisk presis, så projiserer en med UAKO i en buffersone så nære den fysiske verden (mellom den fysiske og de astrale), at det er praktisk talt umulig å observere forskjellen. Det er teknisk sett altså ikke den fysiske verden en er i, men i den nærmeste buffersonen der data fra den fysiske verden direkte logges inn i på veien til fordeling i de astrale plan lenger ut.


Nær døden opplevelser (NDO)


Nær døden opplevelser NDO er en annen form for UKO, og oppleveves av mange som langt mer virkelig enn den fysiske verden og at de "våkner opp fra dette livet" og husker de valgte dette livet med alle de utfordringer det var. Uansett religion, kulturell bakgrunn, kjønn og alder så opplever alle dette og at det er ingen fordømmelse for hva de har gjort; Alt er erfaringer og handler om å tilegne seg kunnskap om hva smerte er for noe og hvordan ens handlinger medfører ulykke for en selv og andre. Teorien om NDO forutsetter at mennesket har en sjel som ikke er del av den fysiske kroppen. I disse opplever mange mennesker for første gang den Mentale dimensjon, det Akastiske arkiv, den Buddiske og Atmiske dimensjon. I boken Livet etter livet skriver Moody (som underviste filosofi på et universitet i 3 år før han begynte med medisinstudier) om hvordan døden oppleves. Etter at denne boken kom ut for første gang på 1970 tallet, har stadig flere forskere undersøkt nær døden opplevelser. Dr. Moody undersøkte gjennom fem år mer enn hundre personer som har opplevd å bli erklært klinisk døde (dette medfører ikke den totale hjernedød, men mangler ytre responser), men som så likevel ble gjenopplivet. Denne beskrivelsen av hva som skjedde etter at kroppen døde, gir uhyre interessant belegg for at noe i oss sannsynligvis overlever kroppens død. Andre forskere har gjort samme erfaringer som Dr. Moody, nemlig at hendelsesforløpet er forbausende likt: En farer gjennom en lang tunnel, mørkt rom eller dal, og en treffer venner og slektninger, før en taes imot av et vennlig lysvesen ved enden av tunnelen. Denne boken er en klassiker når det gjelder nær døden opplevelser, og den igangsatte en intens forsking over hele verden. Følgende punkter er basert på litt av denne boken:

Ut av kroppen
De fleste mennesker identifiserer seg selv som sitt fysiske legeme, og tar dette også som en selvfølge. Derfor har de også forestillingen av at å ta livet av kroppen er å ta livet av seg selv. Det er praktisk talt ingen som i det hele tatt reflekterer over at ordet "selvmord" forutsetter den forestillingen om at sjelen er del av kroppen og en selv er ikke noe annet enn dette. Å ta livet av kroppen er nemlig ikke det samme som selvmord om en ikke er tilhenger av troen på sjelens død. Bevisstheten er for de fleste ikke noe annet enn en form for elektrisk aktivitet i hjernen som på en hittil uforklarlig måte skaper fenomenet bevissthet. Et fåtall avviser at bevissthet finnes i det hele tatt, og nekter å snakke om det da det strider mot deres "hellige" tro at mennesket kan være noe annet enn bare den fysiske kroppen. Mange mennesker kan ikke engang forestille seg hvordan det måtte være å eksistere på noen annen måte enn det fysiske legemet de er vant til. Forut for nær døden opplevelsene hadde gjennomsnittet som hadde hatt disse opplevelse også den holdningen om at de selv var kroppen og ikke noe mer. Det er derfor med stor forundring at disse har opplevd å se sitt eget fysiske legeme fra en plass utenfor den, som om de var en tilskuer til en form for film eller scene:
  • Jeg var 17 år og min bror og jeg arbeidet i et tivoli. En ettermiddag bestemte vi oss for å dra og bade, og det var flere andre ungdommer som ble med. Noen sa: "La oss svømme over sjøen." Jeg hadde gjort det flere ganger, men av en eller annen grunn gikk jeg under midt på sjøen den dagen... Jeg duppet opp og ned, og plutselig var det som om jeg var borte fra kroppen, borte fra alle, i rommet helt for meg selv. Selv om jeg forholdt meg rolig, på samme plan, så jeg kroppen min i vannet en 3-4 fot unna, der den duppet opp og ned. Jeg så kroppen min bakfra, og litt på siden. Jeg følte det fremdeles som om jeg hadde kroppsform, enda jeg var utenfor kroppen. Det var en luftig følelse som ikke kan beskrives. Jeg følte meg som en fjær.
Den mørke tunnelen
Mennesker som har hatt nær døden opplevelser har ofte i begynnelsen inntrykk av at de blir revet fort gjennom et slags mørkt rom, hule, brønn, grop, innhegning, tunnel, vakuum, tomrom, dal, sylinder osv. Disse tallrike ulike tolkningene har det til felles at det er noe som er vanskelig å sette ord på men oppleves alltid som en form for mørke en farer gjennom, eller som om en selv er i ro og mørket farer forbi (dette er egentlig det eneste metafysisk logiske). Opplevelse av tunnelen forutsetter ikke nær døden opplevelse, og en nær døden opplevelse forutsetter ikke en slik tunnell. I enhver form for utenfor kroppen opplevelser kan en liknende tunnel oppleves sammenblandet med tilfeldig drømmeinnhold. Det er derfor åpenbart at denne opplevelsen i seg selv ikke er indikasjon på at sjelen er ikke-fysisk, og det vil være stråmannsargumentasjon å hevde at NDO kun handler om dette. En fortelling basert på forestillingen om tunnel er som følger:
  • Dette hendte da jeg var liten gutt - ni år gammel. Det er 27 år siden nå, men det gjorde et slikt inntrykk at jeg aldri har glemt det. En ettermiddag ble jeg alvorlig syk, og jeg ble i all hast kjørt til nærmeste sykehus. Da jeg kom fram bestemte de seg for å bedøve meg, jeg visste ikke hvorfor, for jeg var for liten. På den tiden brukte de eter. De ga meg det ved å legge en klut over nesen på meg, og jeg fikk etterpå høre at idet de gjorde det sluttet hjertet mitt å slå. Jeg visste ikke da at det var akkurat det som skjedde, men det jeg opplevde, det var - og nå skal jeg beskrive det akkurat som jeg selv opplevde det - det var en ringende lyd, brrrrrnnnnng- brrrrrnnnnng- brrrrrnnnnng, helt rytmisk. Så beveget jeg meg gjennom - du synes nok dette er merkelig - gjennom et langt mørkt rom. Det virket som et kloakkrør eller noe sånt. Det er helt umulig å beskrive. Jeg beveget meg, og hele tiden med denne lyden, den ringende lyden.
  • Jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon på en lokalbedøvelse og sluttet helt å puste - svikt i åndedrettet. Det første som skjedde - og det gikk fort - var at jeg for gjennom dette mørke, sorte tomrommet. Det kan vel nærmest sammenliknes med en tunnel. Jeg følte det som om jeg kjørte med en rutsjebane i et tivoli og suste gjennom denne tunnelen i veldig fart.
Et vesen av lys
Det element som gjorde sterkest inntrykk på de mennesker Moody var i samtale med, var møtet med et meget sterkt hvitt eller "klart" lys. Det er typisk at dette lyset er dempet når det dukker opp, men at det fort blir sterkere til det når en overjordisk glans. Det merkverdige er at det er ingen som har vært i tvil om at det var et vesen, et vesen av lys som også har en personlighet og endog humoristisk sans. Den varme og kjærlighet som utstråler fra dette vesen til den døende, finnes det ingen ord for, og han føler seg fullstendig omhyllet av det og oppslukt av det, helt avslappet og godtatt i dette vesens nærvær. Han føler en uimotståelig dragning mot dette lyset. Det er viktig å merke seg at tolkningen av hva dette "vesen av lys" er for noe er helt avhengig av ens virkelighetsoppfatning. Religiøse kan tolke det som "Gud" eller "Jesus". Ikke-religiøse kan tolke det som rett og slett bare et vesen av lys. Kommunikasjonen med vesenet gjøres ikke med noen form for stemme eller lyd verken den ene eller andre veien. Isteden foregår det en form for telepatisk tankeoverføring, og det på en så klar måte at det ikke finnes noen som helst mulighet for misforståelser eller løgn. Vesenet retter først en bestemt tanke mot en formet som spørsmål; "Er du rede til å dø?", "Hva kan du vise meg fra ditt liv?" og "Har du gjort noe som holder mål i ditt liv?". "Er det verdt det?" (dvs. om livet var verdifullt nok til å leves i forhold til alle plagene). Alle fremhever at spørsmålene overhodet ikke har noen fordømmende tone. Alle ser ut til å være enige om at vesenet ikke direkte forhører eller anklager eller truer dem, for de kan stadig føle den totale kjærlighet og godtagelse som strømmer fra lyset, uansett hva de måtte svare. Hensikten med spørsmålene er åpenbart å få dem til å tenke på sitt liv, å hjelpe dem i gang.
  • Jeg hørte legene si jeg var død, og det var da jeg fikk en fornemmelse av å tumle fritt, nærmest som om jeg svevet, gjennom noe sort, en slags innhegning. Det finnes egentlig ikke ord til å beskrive det. Alt var så sort, bortsett fra at jeg et stykke unna kunne se et lys. Det var et veldig sterkt lys, men ikke så stort til å begynne med. Det ble større og større etterhvert som jeg kom nærmere. Jeg prøvde å komme meg frem til det lyset helt der borte i enden, for jeg følte at det var Kristus, og jeg prøvde å nå frem dit. Det var ingen skremmende opplevelse. Det var stort sett ganske behagelig. Jeg er kristen, så jeg satte jo straks lyset i forbindelse med Kristus som sa: "Jeg er verdens lys". Jeg sa til meg selv: "Hvis jeg er ferdig nå, hvis jeg skal dø, da vet jeg hvem som venter på meg, der borte i det lyset".
Tilbakeblikket
Etter at vesenet har stilt sine innledende spørsmål går det over til å vise frem et tilbakeblikk over livet. Det er ofte klart at vesenet selv har hele oversikten over ens liv, så hele hensikten er å vekke ettertanke på en måte som fremstilles som billedlig, ufattelig klart og virkelighetstro. I enkelte tilfeller sies det at bildene er i sterke farger, de er tredimensjonale og kan bevege seg. Selv de følelser og stemninger som er forbundet med bildene, kan gjenoppleves idet en iakttar dem. Noen forteller at alt de noensinne hadde opplevd var med i dette tilbakeblikket, mens andre forteller at det bare var høydepunktene. I begge tilfeller var alt over på uhyre kort tid, som om en klarte å få med seg alt nesten på null tid.
  • Da lyset dukket opp var det første han sa til meg: "Hva har du å vise meg som du har gjort i ditt liv?" eller noe i den retningen. Og det var da disse tilbakeblikkene begynte. Jeg tenkte: "I all verden, hva er dette for noe?" - for plutselig var jeg tilbake i min tidligste barndom. Og siden var det som om jeg vandret fra den aller første tiden i mitt liv gjennom hvert år av livet helt fram til nåtiden.
Grensen
I noen få tilfeller er det beretninger om noen som under en nær døden opplevelsene har nærmet seg noe som kunne kalles en slags grense som av ulike mennesker ble beskrevet som vann, en grå tåke, en dør, et gjerde over et jorde eller rett og slett en linje.
  • Jeg "døde" av hjertestopp, og plutselig var jeg ute på en bølgende åker. Det var så vakkert, og alt var intenst grønt - en farve som ikke finnes her på jorden. Det var lys - et skjønt, styrkende lys - rundt meg . Jeg så fremover, over jordet, og fikk øye på et gjerde. Jeg begynte å gå mot gjerdet, og jeg så en mann på den andre siden, en mann som kom for å møte meg. Jeg ville bort til ham, og jeg kjente at jeg ble trukket tilbake, uimotståelig. Da så jeg også ham snu og gå i motsatt retning, bort fra gjerdet.
  • (Merk at få mennesker er i stand til å forstå hva bevissthet er for noe da de har lært dette bare tilhører den fysiske hjernen og ikke sjelen. Her er personen fullt bevisst, men ikke via kroppen) Jeg lå på sykehuset med en alvorlig nyresykdom og var i koma en ukes tid. Legene var sterkt i tvil om at jeg kom til å overleve. I den perioden da jeg var bevisstløs følte jeg det som om jeg ble løftet opp, akkurat som om jeg ikke hadde noe fysiske legeme. Jeg fikk se et strålende hvitt lys. Lyset var så sterkt at jeg ikke kunne se gjennom det, men det var så beroligende og herlig å befinne seg i dets nærhet. Det finnes ingen opplevelser på jorden som kan sammenlignes med det. I dette lysets nærhet kom tanker eller ord for meg: "Vi du dø?" Og jeg svarte det visste jeg ikke, for jeg visste ingenting om døden. Så sa det hvite lyset: "Kom over denne linjen, så vil du få vite det." Jeg følte at jeg visste hvor linjen var foran meg, selv om jeg ikke kunne se den. Idet jeg passerte linjen, ble jeg overveldet av en vidunderlig følelse - en følelse av fred, ro, av at alle sorger var slukket.
  • Jeg hadde hatt et hjerteanfall. og befant meg i et sort tomrom, og jeg visste at jeg hadde lagt mitt fysiske legeme bak meg. Jeg skjønte at jeg holdt på å dø, og jeg tenkte: "Gud, jeg gjorde så godt jeg kunne den gang jeg var med. Du må hjelpe meg." Straks beveget jeg meg videre ut av det sorte, gjennom noe blekt grått, stadig videre, svevet eller gled fort, og foran meg i det fjerne kunne jeg se en grå tåke og suste mot den. Det var som om jeg ikke kunne komme dit fort nok, og da jeg kom nærmere, kunne jeg se igjennom tåken. Bakenfor kunne jeg se mennesker, og de hadde samme skikkelse som på jorden, og jeg kunne se noe som kunne oppfattes som bygninger. Det hele var gjennomtrengt av det praktfulleste lys - en levende, gyllengul glød, en lys farge, ikke den grelle gullfargen vi kjenner på jorden. Da jeg kom nærmere, var jeg ikke sikkert på at jeg skulle gjennom den tåken. Det var en herlig, frydefull følelse - det finnes ikke ord i menneskespråket til å beskrive det. Men tiden var ikke inne, jeg skulle ikke slippe igjennom tåken, for på den andre siden dukket min onkel Karl opp, som var død for mange år siden. Han sperret veien for meg og sa: "Gå tilbake. Din innsats på jorden er ikke fullført. Gå tilbake nå." Jeg ville ikke tilbake, men jeg hadde ikke noe valg, og i neste nu var jeg tilbake i kroppen min. Jeg kjente den fryktelige smerten i brystet, og jeg hørte den lille gutten min gråte:" Gud, bring mamma tilbake til meg."
Det er en påfallende overensstemmelse i de "lærepengene" en har fått etter disse møtene med døden på nært hold. Nesten alle har fremhevet hvor viktig det er å fremelske kjærlighet til andre i dette livet, en kjærlighet av et eget og dypt slag [Aksistens?]. En mann som møtte det han oppfattet som "vesen av lys", følte seg helt ut elsket og godtatt, selv da hele hans liv ble fremvist for ham så "vesenet" kunne se det. Han følte at spørsmålet som "vesenet" stilte, var om han kunne elske andre på samme måte. Han mener nå at så lenge han er på jorden, har han plikt til å prøve å lære seg det.

Videre er det mange som har fremhevet betydningen av å søke kunnskaper. Under opplevelsen ble det antydet at tilegnelsen av kunnskaper fortsetter også etter livet. Ingen som ble intervjuet, har sagt noe om at de etter denne opplevelsen følte seg moralsk fullkommengjort eller fått noen skinnhellig holdning. De fleste har uttrykkelig fremhevet at de fremdeles leter. Det syn de har hatt, har gitt dem nye mål, nye moralske prinsipper, og en fornyet beslutning om å prøve å leve i pakt med dem, men uten noen følelse av øyeblikkelig frelse eller moralsk ufeilbarlighet. Derimot har nesten alle gitt uttrykk for at de ikke lenger er redd for kroppens død, og at de har en oppgave å gjøre på jorden slik at de ikke aktivt søker å avlive den så fort som mulig.
  • Nå er jeg ikke redd for å dø. Det er ikke så å forstå at jeg har noe dødsønske, eller at jeg vil dø akkurat nå. Jeg vil ikke leve der over på den andre siden nå, for det er meningen at jeg skal leve her. Grunnen til at jeg ikke er redd for å dø, er bare at jeg vet hvor jeg skal når jeg drar herfra, for jeg har vært der før.
  • Det siste lyset sa til meg før jeg kom tilbake til kroppen min, tilbake til livet, var at jeg skulle leve videre denne gangen, men det skulle komme en tid da han ville sette seg i forbindelse med meg igjen, og da skulle jeg virkelig dø. Så jeg vet at lyset vil komme tilbake, og stemmen, - men når - det kan jeg ikke vite. Jeg tror det vil bli en helt tilsvarende opplevelse, men i grunnen blir det nok bedre, for nå vet jeg jo hva jeg har i vente og vil ikke være så forvirret. Men jeg tror nok ikke jeg vil tilbake dit med det første, for jeg har ennå endel ting jeg vil ha gjort her nede.

  • Det er noen som hevder at når vi ikke bruker ordet "døden" er det fordi vi prøver å unnslippe den. Det er ikke sant for mitt vedkommende. Når en først har hatt den opplevelsen jeg har hatt, vet en inderlig godt at det ikke finnes noe som heter "døden". En bare går over fra det ene til det andre - som når en går fra folkeskolen til den til den høyere skole og derfra til universitetet.

  • Livet er som et fengsel. I denne tilstand kan vi ikke fatte hvilket fengsel legemene våre er. Døden er slik en befrielse - som å slippe ut av fengsel. Det er det nærmeste jeg kan sammenligne det med.
Å vende tilbake
Umiddelbart i begynnelsen av en nær døden opplevelse er det gjerne slik at personen som opplever det vil tilbake til livet og er fortvilet da han/hun forstår at kroppen er i ferd med å dø. Trangen til å leve i en kropp avtar raskt etterhvert utover i opplevelsen, spesielt i forbindelse med opplevelsen av det enestående lyset. Selv om de føler seg trygge i sin nye legemsløse tilværelse og til og med nyter det, er mange glade for å kunne vende tilbake til det fysiske liv fordi de hadde viktige oppgaver ugjort. Andre blir trukket tilbake mot sin vilje. Noen får et valg om de vil være der eller dra tilbake. Dette kan også vises som et symbol som en bro som er slik at hvis de krysser den så kommer de ikke tilbake og kroppen dør. I mange tilfeller er det slik at en plutselig opplever å sovne inn enten en vil tilbake eller ikke og våkner opp i sin fysiske kropp.
  • Jeg hadde gått tre år på college og hadde bare ett år igjen. Jeg tenkte hele tiden: "jeg vil ikke dø nå." Men jeg tror nok at hvis dette hadde fortsatt bare noen minutter til, hvis jeg hadde vært sammen med dette lyset bare litt til, ville jeg ikke ha tenkt mer på utdannelsen, jeg ville blitt så opptatt av alt det andre jeg var med på.
I hele undersøkelsen til Moody fant han ikke en eneste henvisning til himmel eller helvete slik som religiøse liker å få mennesker til å tro på. Dette kan være noe av årsaken til at enkelte religiøse autoriteter forklarer utenfor kroppen opplevelser med at Satan prøver å lokke til seg tilhengere med å lure dem. Moody besvarer den typen anklager slik: Til den slags forklaringer har jeg bare dette å si: Det er min mening at den beste måten å skille mellom de opplevelser Gud står bak og de Satan står bak, må være å se hva vedkommende gjør og sier etter opplevelsen. Jeg vil tro Gud prøver å gjør dem han fremstår for, kjærlige og rede til å tilgi. Satan ville formodentlig be sine tjenere om å arbeide for hat og ødeleggelse. Men mange av mine hjemmelsmenn er kommet tilbake med et fornyet ønske om å følge Guds veier og holde seg borte fra Satans. I betraktning av alle de bestrebelser som en hypotetisk djevel måtte ha gjort for å føre sitt stakkars offer på villspor (og i hvilken hensikt?), må resultatet har vært ynkelig magert - såvidt jeg kan forstå - når ingen vil gjøre seg til talsmenn for hans program!.

Forskning på NDO
Raymond Moody skapte stor oppsikt da han kom med boken Livet etter livet. 10 år senere publiserte han boken Lyset bortenfor hvor han imøtegår kritikken fra skeptikerne til hans første bok og påviser at:
  • NDO er like alminnelige hos barn som hos voksne.
  • De grunnleggende elementer i NDO er uavhengig av kultur og tid, og i strid med flere religioner påstander om fordømmelse. Samtlige uten et eneste unntak får vite at det finnes ingen fordømmelse da alt er snakk om å tilegne seg erfaring med de utfordringer en fysisk kropp har.
  • NDO har ingenting med mentale forstyrrelser å gjøre.
  • NDO gir menneskene nytt håp og et helt nytt syn på tilværelsen
  • NDO oppleves som "HD-TV" i forhold til vanlig gammeldags TV, dvs. med mye bedre farger og høyere oppløsning ifølge de som har undersøkt saken mens de har opplevd dette noe ikke alle har gjort. Det er rapportert at en kan telle bladene på en blomst flere kilometer unna, noe som er klart bevis på at det umulig kan være en drøm forutsatt at påstanden faktisk er sann.
Blant argumentene mot Livet etter livet var at tunell-opplevelsene kunne forklares ut fra minner om fødsel. Logisk sett er det overhode ingen fornuft i en slik forklaring da opplevelsen av å fare gjennom en tunnel i stor hastighet mot et lys en ser kommer nærmere på ingen måte kan sammenliknes med hva en ville ha observert under en fødsel. Å si en får en tunnel-opplevelse av dette tilsvarer å si at en får det av å ta tre en genser over hodet når en kler på seg utenfor når solen skinner, noe som ikke kan gi opplevelse verken at et sterkt lys som nærmer seg eller stor hastighet. Moody viser til filosofiprofessoren Carl Becker fra Southern Illinois University gjennom den pediatriske forskningen for å finne ut hvor mye et barn registrerer av fødselen og hvor mye barnet er i stand til å huske av opplevelsen. Hans konklusjon er denne: Barn husker ikke at de ble født og har ingen mulighet til å lagre denne opplevelser i hjernen fordi spebarnets sansning er så svak at det ikke kan oppfatte det som foregår ved en fødsel.

Et annet argument mot Moody var at NDO var hallusinasjoner, men et av de sterkeste argumentene mot NDO som hallusinasjon er når opplevelsen melder seg hos mennesker uten EEG utslag. EEG måler den elektriske aktiviteten i hjernen, og øverføres i form av en linje på en papirstrimmel. Denne linjen beveger seg opp og ned som en reaksjon på hjernens elektriske aktivitet når et menneske tenker, snakker, drømmer, har hallusinasjoner og gjør hva som helst. Hvis hjernen er død, vil EEG-utskriften være en rett linje, og dette er et utrykk for at hjernen verken er i stand til å tenke (for de som tror den kan det) eller handle. Et flatt EEG brukes nå ofte som den juridiske definisjonen på at døden har inntrådt. Det viser seg imidlertidig at mennesker uten EEG utslag har hatt nær døden opplevelser!. Dette kan naturligvis forklares ut fra at noen aktivitet kan være så svak at EEG ikke kan registrere den, men det ville være utrolig at en hjerne kunne skape ekstremt kompliserte illusjoner som overgår all tenkning og drømmer, uten at en engang kan registrere at hjernen gjør noe som helst. Videre er en hallusinasjon uklar og i mono slik som drømmer, mens NDO oppfattes i stereo med en klarhet som langt overgår sansing fra vår verden.

Hvor mange som har opplevd NDO
I Lyset bortenfor fremlegges det data fra meningsmåleren George Gallup jr. som fant ut at åtte millioner voksne i De forente stater har hatt en NDO. Dette tilsvarer ca. 1 av 20 eller 5%. Videre analyserte han innholdet i disse opplevelsene når det gjaldt enkeltelementer i dem. Han kom frem til følgende statistikk som viser at NDO er mye mer vanlig i befolkningen enn forskere tidligere hadde trodd. Det er pga. det store antallet personer som opplever de samme femonener at det teller som beviser for at de faktisk har opplevd det. Når dette kombineres med at opplevelsene ikke bygger på erfaringer fra dette livet sannsynliggjør det at de faktisk har vært utenfor kroppen.
Element Prosent
Utenfor kroppen
26
Presis visuell sansning
23
Hørbare lyder eller stemmer
17
Følelse av fred, ingen smerter
32
Lysfenomener
14
Tilbakeblikk på livet
32
Eksistere i en annen verden
32
Møte andre skapninger
23
Tunnelopplevelse
9
Forvarsler
6


The Evergreen Study
En studie som fikk det velvalgte navnet "The Evergreen Study", tok for seg nær døden opplevelser til 49 mennesker i de nordvestlige delene av USA. Disse menneskene ble intervjuet av forskerne James Lindley, Sethyn Bryan og Bob Conley fra Evergreen State College i Olympia i Washington. Resultatene ble framlagt i en egen bok (Life at Death: En vitenskapelig granskning av nær døden opplevelsene, 1980). En sammenlikning av disse data med forskningen til Kenneth Ring basert på 102 NDO-ere, en psykolog fra Connecticut, fikk en at i Evergreen-studien opplevde 74.5% av de spurte sin NDO som preget av fred, mens 60% opplevde den i Ring-studien slik. Stadiet med adskillelse fra kroppen opplevde 70.9% av Evergreen-personene og 37% av Rings personer. Mørke, som også kan kalles tunnel-opplevelsen, ble notert hos 38.2% av Evergreen-NDO-erne og hos 23% av Rings NDO-ere. Stadiet Lys, som også kunne omfatte lysvesener, opplevde 56.4% av Evergreen-NDO-ere, mens det tilsvarende tallet for Rings var 16. Indre omgivelser, som ble beskrevet som paradisiske av mange av personene, ble opplevd av 34.5% av Evergreen-personene og 10% av Rings personer.

Ved å kombinere alle resultater også med Moody sitt eget materiale kom en fram til at bare 0.3% hadde en opplevelse som beskrives som "helvetesaktig" uten de typiske positive kjennetegn for NDO som beskrevet i Livet etter livet. Dette kan naturligvis forklares ut fra opplevelser i de astrale dimensjoner som forventet kan oppleves som negative selv om det ikke er annet enn kollektiv bevissthet og forestillinger om hvordan ting er, på samme måte som mange UFO opplevelser kan forklares slik.

Sabom sin forskning
Dr. Michael Sabom (professor i medisin i Atlanta) var en skeptiker da han første gang hørte om nær døden opplevelser. Men etter hvert som interessen for dette emnet økte, bestemte han seg for å gjøre en detaljert vitenskapelig undersøkelse basert på 116 tilfeller av NDO. Disse ble publisert i den medisinske dokumentasjonboken Nær Døden Opplevelser (Sabom 1984). 32 av pasientene hadde en opplevelse av å kunne observere hva som skjedde under gjenopplivningsforsøkene. Etter en sammenlikning med 25 vanlige pasienter uten slike opplevelser kunne han konstantere at 23 av disse 25 i kontrollgruppen gjorde vesentlige feil når de skulle beskrive gjenopplivningsprosessen. Nær døden pasientene, derimot, gjorde ingen feil når de fortalte om det som hadde foregått under gjenopplivningsforsøket deres. Dette måtte oppfattes som et sterkt bevis for at disse menneskene faktisk befant seg utenfor kroppene sine og så ned.

Sabom fant at hele 40% av de som hadde hatt en nær-døden-krise også hadde hatt en nær døden opplevelse, og at dette var helt uavhengig av en persons alder, kjønn, rase, bostedområde, størrelse på nærsamfunnet, antall utdannelsesår, yrke, religiøs bakgrunn, eller hyppighet av kirkebesøk. Videre synes det heller ikke som om kjennskap til NDO forut for den nær-dødelige krisen økte sannsynligheten for å oppleve en NDO.

Virkningen av den nær-dødelige kritiske hendelse på dødsfrykt og tro på liv etter døden (omfatter ikke operasjonstilfeller):
Dødsfrykt Med NDO
(61 personer)
Uten NDO
(45 personer)
økt 0 5
Ingen forandring 11 39, p<0.001
Avtatt 50 1, p<0.001

Tro på liv
etter døden
Med NDO
(61 personer)
Uten NDO
(45 personer)
økt 47 0
Ingen forandring 14 45, p<0.001
Avtatt 0 0, p<0.001


Karbondioksyd og NDO
L.J Meduna, som var psykiater ved Universitetet i Illiniois i 1950-årene, undersøkte virkningene av varierende grader av hypercarbia i håp om at hehandling med karbondioksyd ville være gunstig for psykonevrotiske tilstander (V.H. Hine: "Altered States of Consciousness: A form of Death Education, " Death Education 1: 377-396). Han brukte 50 normale personer som var kontrollgruppe, og gav dem gjennom en maske et varierende antall innåndinger av en gassblanding som inneholdt 30% CO2, og 70% O2 (vanlig værelsesluft inneholder 0% CO2 og 21% O2). Endel av de opplevelsene som ble framkalt minnet sterkt på elementer av NDO, som omfattet oppfattelsen av et skarpt lys, en følelse av å være adskilt fra legemet, gjenopplevelse av erindringer fra fortiden, følelsen av kosmisk betydning og ekstase. Andre elementer var imidertidig ikke beslektet med NDO: Oppfattelse av komplekse geometriske figurer eller mønstre i klare farger, "levende bilder" med fantasigjenstander (f.eks. musikknoter som svevde forbi), tvangsmessig interesse for å løse matematiske problemer og gåter; "flersyn" (se dobbelt, trippelt osv", skremmende sansefornemmelser av "formløs og udefinert skrekk". Ut fra dette kan en ikke si at CO2 utløser en fullstendig NDO, men derimot kan gjøre en person mottakelig for sanseinntrykk som ellers er for svake. Uansett er det snakk om en kjemisk reaksjon som starter noe som ikke kan forklares fysisk.

Bevissthet og epilepsi
Wilder Penfield som hadde drevet mange års klinisk og nevrokirurgisk forskning på epileptiske pasienter, oppdaget at et anfall i panne eller tinnings-hjernebarken setter hjernens tolkningsferdigheter ut av funksjon og skape en "automat", eller "en person som har mistet sitt sinn (sjel)". I et slikt anfall blir pasienten plutselig bevisstløs, men ettersom andre av hjernens mekanismer fortsetter å funksjonere, blir han forandret til en automat. Han/hun kan vandre forvirret og formålsløst omkring. Eller han/hun kan fortsette å holde på med en eller annen oppgave som hans/hennes sinn var i ferd med å overlate til den automatiske sensorisk-motoriske mekaniske da den høyeste hjernefunksjonen ble satt ut av spill. Eller han/hun kan følge et stereotypt vanemessig atferdsmønster. Automaten er en ting uten evne til hukommelse, og viser ingen tegn til tilfredshet, kjærlighet, medfølelse eller annet som kjennetenger et vesen med bevissthet. Kort sagt: En menneskekropp uten sjel. Penfield reflekterte i sin bok "The mysteri of the mind" over hva han hadde utrettet i sin karriere og beskrev hvordan han hadde mislykkes i forsøkene på å forklare blant annet sinnsmekanismen; "Etter at jeg har brukt hele mitt yrkesliv på å forsøke å oppdage hvordan hjernen kan forklare sinnet, kommer det for min del som en overraskelse når jeg nå, under den endelige granskningen av bevismateriale, oppdager at den dualistiske hypotese (at hjerne og sinn er adskilt) synes å være den mest fornuftige av de to mulige forklaringene".

UAKO og den virkelige verden - hvor hentes informasjonen?
Det er per år 2015 ingen som har klart å bevise at en UKO faktisk henter informasjon direkte fra den fysiske verden i virkelig tid, men det en opplever er rapportert å stemme med virkeligheten i fortid eller noenlunde nåtid i over 97% av tilfellene der opplevelsen handler om den fysiske verden (dette skjer i underkant av 50% av tilfellene). I noen sjeldne tilfeller har mennesker på sykehus rapportert korrekt det som skjer mens de er erklært hjernedøde med ingen målt elektrisk aktivitet i hjernen. Forskere ved Southampton University som har undersøkt mer enn 2000 personer som har hatt hjertestans ved 15 sykehus i UK, USA, og Østerrike har funnet bevis på at bevissthet kan fortsette for flere minutter etter klinisk død. De fant at ca. 40% av mennesker som var i en slik tilstand opplevde ulike ting mens de var erklært klinisk døde, som f.eks. å se sin egen kropp fra en posisjon fra utsiden i rommet. Forskere har testet om noen kan se hva som virkelig kan skje med å sette opp hyller på mange sykehus fra en posisjon som kun kan sees fra luften men har ikke nok data til å trekke noen slutninger om dette er mulig eller ikke da det er sjelden dette skjer i praktis. En kan derfor trekke slutningen at UKO i praktisk talt alle tilfeller handler om en persons bevissthet kobles til et bakenforliggende system som genererer denne verden i stereo med full dybdeoppfattelse, noe som krever matematisk presisjon som er umulig å forklare med at den fysiske hjernen kan få til dette selv. Det kan ikke forklares med drømmer da disse alltid er i mono uten stereo dybde som betyr at alle objekter observeres presist fra to ulike vinkler med litt avstand mellom samtidig som i et VR dataspill system.

I den vitenskapelige avhandlingen Does the Arousal System Contribute to Near-Death and Out-of-Body Experiences? skrevet av Jeffrey Long, Near-Death Experience Research Foundation (NDERF), og Janice Miner Holden, University of North Texas, så argumenteres det overbevisende om at søvn i REM stadies ikke kan utløse slike opplevelser. Det er blant annet henvist til forskning fra Sabom, 1998 som viser er spesielt tilfelle der en kvinne var fullstendig overvåket på et sykehus uten noe målbar elektrisk aktivitet i hjernen samtidig som hun kunne fortelle helt korrekt hva som skjedde på operasjonsbordet. Sitat følger:

Even more compelling evidence comes from NDEs that reportedly occurred during general anesthesia, a situation in which the brain functioning necessary for REM intrusion should not be possible. One documented case is that of Pam Reynolds who underwent extensive brain surgery to repair an aneurysm (Broome, 2002; Sabom, 1998). For the first hour and a half of her procedure, she was fully anesthetized and prepared to the point of the surgeon cutting into her skull bone. The preparation included taping her eyes shut, inserting clicking devices into her ears that were designed to block out all other ambient noise, and making the incision to expose the bone, all the while continuously monitoring her EEG and two other indicators to ensure that her brain was functioning at only the most basic level.

Under these circumstances, the EEG pattern shows extremely low activity, quite different than the awake-like pattern of REM. When the surgeon finally turned on the bone saw to cut into her skull, Reynolds’s typical and extensive NDE began, during which she reported seeing and hearing events that were later confirmed to be accurate. Her medical records did not indicate any change in her EEG at this point, indicating that her NDE occurred in the absence of any seizure or REM activity and while her arousal system was suppressed by general anesthesia (M. Sabom, personal communication, May 1, 2006).

A final example of an NDE when REM was unlikely to have been occurring involved a man who arrived at hospital with no pulse or breathing. He was medically monitored to have been in deep coma throughout his resuscitation and for some time afterward. Yet when he later regained consciousness, he accurately reported how, during his resuscitation, a nurse had removed this patient’s dentures and placed them in a drawer of the emergency room’s metal ‘‘crash car’’ prior to intubating the patient (van Lommel, van Wees, Meyers, and Elfferich, 2001, p. 2041).

About admin

Check Also

Nasjonalliberalisme